Tid for lek og læring

Tid for lek og læring

Vi kan snakke om læringsmiljøer og språkstimulering til krampa tar oss. Men det er midt i hverdagen, rett i sandkassa, at Mohammad får det han trenger mest: Kjærlighet og omsorg på en sånn måte at han støttes til å leke med andre. 

... Her, akkurat her, åpnes porten til en juvel full av muligheter til å lære. «Se meg, jeg vil leke!» er opptatt av sånne lekende juveler. De kommer ikke av seg selv, som Kari og Ola Normann gjerne tror!

Mohammad har nettopp kommet til barnehagen. Han har blitt med meg i sandkassen, og jeg kjenner at jeg er like nervøs som jeg pleier. Mohammad kommer rett fra mottak, har blitt så stor som fem år gammel – og jeg vet at verden ligger fremfor ham med langt større oppoverbakker enn det mange andre vil møte. Vi er kanskje allerede midt i en gedigen oppoverbakke, tenker jeg. Mohammad kikker på meg et lite sekund før han kaster sand opp i luften.

Jeg tar nok ikke feil. Mange barn er som Mohammad, selv om de har bodd i Norge hele sitt liv og er etnisk norske. Men denne gangen gjelder det Mohammad – som jeg har ansvar for. Smilet og latteren hans er ikke til å ta feil av. Det er noe manisk og altoppslukende, en lukt av noe grufullt lag på lag under det øyet ikke kan se og munn aldri finner ord for.

Rett ved siden av Mohammad sitter Isak, en av de mest tålmodige skolestarterne jeg har hatt som pedagog. «Det blir oversvømmelse!» roper Isak. Flere av barna har laget kolossale oljeboringsplattformer. Men Mohammad dynger alt og alle ned med sand. Personlig føler jeg hvordan kontaktlinsene blir knudrete og hårbunnen begynner å klø.

Her må det brukes improvisasjonsblikk.

Uten forvarsel drar jeg hendene til Mohammad til side og tupper ham i baken. Først da jeg får laget en utrolig amatørmessig helikopterlyd, ser det ut til at Mohammad er med på hva som skjer. «Prokka-pakka-prokka-pakka-prokka-pakka», tuter jeg ut. Jeg sier til Isak at Mohammad og jeg flyr til land nå som det har blitt oversvømmelse i Nordsjøen. Mulig det er dårlig fantasi. Imidlertid er det det beste jeg har å fare med for øyeblikket.

Jeg føler plutselig en vanvittig misunnelse overfor mine kamerater som er økonomer, journalister og revisorer, og som kan ta en kaffekopp og en liten prat over de profesjonelle utfordringene de står overfor. Her, i møte med Mohammad, må det handles klokt nå. Og jeg vet at det kan komme duster, idioter og skrullete lekfolk på sykkelstien og se mot sandkassen. De vil sikkert undre seg over hvorfor det går en voksen mann og tupper et barn i rumpa. Hvorfor i heiteste tyttebærlyngen dras armene til side og opp og ned? Hvis jeg nå, på toppen av det hele, begynner å forbanne meg over hvor underbetalt jeg er, går det vel to kuler for varmt! Og det er for mye.

På den andre siden av sandkassen kaster jeg sand sammen med Mohammad. Det slår meg, enda jeg er godt trent, hvor slitsomt det er å kaste sand. Mohammad ser ikke sliten ut i det hele tatt.

I løpet av tre minutter tar jeg tak i armene til Mohammad igjen. Han vifter med stumpen og signaliserer med latteren at han er mer enn klar nok. Etterpå flyr vi tilbake til Nordsjøen.

«Hei!» roper jeg til Isak. «Hei!» svarer Isak. «Hå!» sier Mohammad. «Hei!» gjentar Isak. «Snakkas!» fortsetter jeg, og Isak svarer: «Snakkas!» «Hå!» fortsetter Mohammad i det samme han gjør seg klar til å ta armene opp. «Snakkas, Mohammad», avslutter Isak og fortsetter å bygge opp plattformen som er overlesset med sand.

Tilbake på den andre siden fortsetter vi å kaste sand opp i luften. Mohammad begynner kanskje å bli både litt lei og sliten. Det er bare fornavnet på hva jeg føler.

Jeg merker meg at Mohammad er mindre stiv i kroppen, og i den grad han ler, er latteren mindre hysterisk. Kommer han ikke litt nærmere meg, tro? En svak åling hvor Mohammads kropp liksom smyger seg mot meg?

Forsiktig åler jeg meg på samme måte mot ham.

I løpet av noen minutter sitter Mohammad på fanget mitt, denne store, lille gutten på fem år. Jeg gjemmer hodet mitt bak hendene og drar dem vekk. «Bø!», sier jeg, akkurat som «borte-titt-tei-lek» med spedbarn. Mohammad smiler og ler forsiktig. Akkurat nå vet jeg ikke at det skal gå en halv time før han holder hardt rundt halsen min og klemmer. At han i flere dager fremover kommer til å sovne akkurat på denne måten i armkroken min, vet jeg heller ikke.

Men jeg vet at dersom noen på utsiden av barnehagen tror at jeg har en spesielt enkel jobb, så kan de kysse seg i noe som ikke egner seg på trykk.